Det første som skjer når artister vokser seg større enn sitt eget skinn, er at de føler at deres person bør akkompagneres av en logo som symboliserer deres persona. Når vi nå skriver k-Dawgs niende album, har vår selvhøytidelige, lave venn nådd denne storheten.
Der hvor mye kan sies om hvor lite energi det er blitt lagt ned i låtene på denne svart/hvitt-utgaven; kan det sies lite om hvor mye krefter det har gått med til å lage egen logo og en personlig font til rapperen. Tilsynelatende har de designet dette for å trekke kjøpernes visuelle oppmerksomhet til coveret og vekk fra de lavpannede lydene låtene lager. Alt kun for at sensurmyndighetene skal klistre sine anbefalinger over albumets tittel og ødelegge k-Dawgs runeinspirerte skrifttype.
Våre faderlige folkevalgte jobber på spreng med å forby fryktløse fraser, men fiendefolk som k-Dawg roper i foajeene og forstyrrer dem i forsøket. Innen den søte tid får vi nøye oss med pålagte advarsler med superlim.
k-dawgs låter på denne nye hundeleken i platina, er så langt vi kommer fra en ny opplysningstid. Foruten å misbruke sin ytringsfrihet til å i det hele tatt uttrykke sine meninger, setter han musikk til dem og får de til å gå på repeat i hodet ditt selv etter du har forlatt kontoret. Jeg tar meg selv i å tenke at «ytringsfrihed bør finde Sted» fra avslutningslåta og må klype meg selv hardt i nakkeskinnet for å holde meg våken vel vitende om at de trykkede media er her for å fremme statsmaktens agenda.
Det er min plikt som anmelder å anmode mot å lytte til k-Dawgs verbale voldtekter og lyriske lusinger og ikke ta eierskap i den k-Ulturen som framprovoserer selvtekt hos individet. Uansett hvor formelig frikativene flyter og hvor rytmefast rockefoten rykker, ikke sleng deg på og tro at dette er noe annet enn propaganda for frihetsdiktaturet. Vi må aldri bli så sanseløse og insensitive at vi godtar å bli såret.
