Double the Douche!

Bråkebikkjene fra nabolaget: K-Dawg og D-dawg samler krefter, men viser bare verden hvor talentløse de er i nok et album du aldri hører igjen.

Hva kan være verre enn k-Dawg på steroider og fri tale, spør du kanskje? 

Jo, det skal jeg fortelle deg! En jævel til! For i det øyeblikket du tenkte at turner turned kampsportekspert, turned boler, turned rapper hadde spytta alt han klarte for evig og alltid i mikrofonen, så importerer han sin long lost nordmann turned thai, turned homo, turned aseksuell, turned hetero, turned boler, turned crossfitutøver tilbake til Norge.

D-Day ble D-dawg

Mannen er mest kjent under pseudonymet D-dawg, dog hans opprinnelige rappernavn var D-Day før han traff k-Dawg og de inngikk et sexløst partnerskap og han tok K’s etternavn som kona i forholdet.

Hva er det første disse frittgående hønsene gjør når de møtes igjen etter alle disse årene med Mr D i eksil fra det norske politiet? Jo, de forteller hele soga fordelt på et album med 15 spor, hvor de stort sett fullfører hverandres setninger og synes de selv er smarte. Det er rett og slett vondt å høre på hvordan de digger seg selv, og den homoerotiske stemningen gjør lufta så tykk at den overgår proteinpulvervommen til k-Dawg en halv gang.

Dansende slåsskjemper

Det er paradoksalt hvordan de ser på seg selv som to slåsskjemper fra det legendariske spillet Street Fighter II og kaller opp albumet sitt etter det, når deres kollaborering på albumet virker mer som en dans. Dette er deres første store feil musikkmessig. For der hvor de kunne rap battled hverandre med vittige vendinger gjennom et ganske stort album og bygget på hverandres ulikheter som rappere, så begynner de i stedet å høres ut som en slags duettrappergruppe – noe som ikke hører hjemme i rappens verden. Og siden de kalte plata «FIGHT!» og den etter sigende først skulle hete «Versus», så er det tydelig at de ble så forelska i sitt gjenmøte at de glemte hele stilen de begge er blitt så kjente for.

De er riktignok eplekjekke, sinte og krasse her også, og rappingen har alltid den følelsen av at mikrofonen blir vasket i edder og galle fra bakerst i ganen. Men når de oftere enn ikke samstemmer rappen og sågar rapper i kanon(!) til tider, så blir dette veldig sært og veldig vanskelig å svelge for fansen som håpte på et ekte rapalbum og ikke husmorporno i albumform.

Personlige tekster

Ironisk nok er de beste sporene på skiva der de rapper alene uten motparten, og dette er kun to låter. D-dawgs meget personlige låt om sitt opphold i Thailand de siste årene er faktisk litt rørerende selv om den inneholder mer enn lovlig dose av barneporno, mindreårige horer, old fart homosex og shemales. Det som gir dette sporet en nerve, og som gjør at albumet ikke bare går rett i søpla, er at D-dawg snakker om dette som det er den naturligste ting i verden og at han ikke engang forventer at folk skal forstå – han rett og slett bare legger det rett ut som det er uten å gå rundt grøten. Det er som om noen spurte ham «Hvordan går det?» en gang for mye og han bestemte seg for å virkelig svare på det spørsmålet en gang for alle, for aldri å få det spørsmålet stilt på nytt igjen noensinne. Og det tror jeg min sann den gode rapperen klarte på spor nummer 6 på plata.

Det andre hørbare sporet, er k-Dawgs sololåt «Congratulations, you fat fuck!» Hva bikkje K faktisk gratulerer D-dawg med, kommer han ikke engang inn på i låta. Det kan være hans bursdag eller det at han har klart å karre seg ut av jungelen, men det er heller ikke poenget i låta, slik TT har tolket den. For det ligger en merkelig undertone her av beklagenhet fra k-Dawgs side om at de ikke har fått gjort alt de skulle på grunn av avstanden mellom dem og for første gang i k-Dawgs lange albumhistorie høres han nærmest optimistisk ut for framtida. Fargen blå går igjen i refrenget og fargen går også igjen i ildkula på coveret. Det kan virke som om den symboliserer en friere tid i møte og en omveltning av det politisk korrekte over tid. Dette er det siste sporet på albumet og etter hans siste ord i låta, så er det 1 minutts total stillhet etterfulgt av et kort sukk eller utpust. Vi vet ikke hva denne stillheten er et symbol på. Men kjenner vi k-Dawg rett, så betyr det i alle fall ikke at noen har dødd, for han er ikke kjent for å benytte seg av typiske folkelige kutymer for å vise hva han mener – snarere tvert om. Dermed vil vi anta at denne stillheten er starten på noe nytt. Tiden vil vise, og Tidløse Tidene vil være der for å fortelle deg hva det er.

«Du kan slakte meg så mye du vil i din jævla sosialistavis, men jeg skal slakte dine barn, din familie, dine venner og din hund. D-dawg doesn’t like other dogs…»

D-dawg
Terningkast 2: Det er ikke gitt at 1 pluss 1 er 2 hos disse gutta.

Albumet fyller helt opp CD-en med sine 72 minutter, og med så mange rare duetter, og bare to korte hørbare låter, så er dette et mareritt å komme seg gjennom. Vi prøvde å komme i  kontakt med rapperne om et par ord om utgivelsen, men den eneste uttalelsen vi fikk var fra D-dawg: «Du kan slakte meg så mye du vil i din jævla sosialistavis, men jeg skal slakte dine barn, din familie, dine venner og din hund.» Til og med TT syntes det med hunden ble drøyt, men DD legger til: «D-dawg doesn’t like other dogs…» Denne gangen har de fortjent et terningkast 1 hver.

The missing link: Homo erotica.