Hårete treningsmusikk fra narsissist­rapperen k‑Dawg

Kleint cover fra en klein artist: k-dawg viser stolt fram hvor mye anabole steroider han har dyttet i seg  siden sist plate.

Den selvhøytidelige rapperen k-Dawg er tilbake med sitt hittil tyngste album både fysisk og spirituelt.

Merkelig nok må vi her i Tidløse Tidene innrømme at mannen faktisk ikke bare har vokst fysisk, men han har også tatt et lite steg i riktig retning for å bli mer moden. Albumet er denne gangen et dobbeltalbum, hvor den første cd-en er omtrent som å forvente fra vår skjeggete bolevenn; med spor som stort sett hyller vold og trening samtidig som de opphøyer k-Dawg selv som en drittsekk verre enn Satan selv. Stort sett ingenting nytt å bemerke seg annet enn at tekstene er noe mer konsise og rett på sak enn tidligere og at melodiene er noe sintere og tyngre rent instrumentalt.

Den store overraskelsen på albumet er disk nummer to som byr på noen alternative måter k-Dawg egentlig kunne laga albumet sitt på og vi tror gjerne at det ville blitt bedre mottatt om han benyttet de alternative sporene på hovedskiva fordi de uttrykker mer selvinnsikt og følelser enn tidligere. Vi velger å tro at dette er en del av k-Dawg som han sjelden viser, men likevel våger å teste forsiktig ut på den ihuga fansen for å se reaksjonene.

«Dette er et stort framskritt for k-Dawg og TT håper han fortsetter i samme stilen.»

Terningkast 2: Dessverre var 1 så solbleket at prikken ikke ble synlig.

Det absolutte høydepunktet er definitivt hans egenforfattede novelle som er lest opp av forfatteren selv. Novella viser at mannen kan spille på flere instrumenter enn bare tungrap og at han faktisk sjonglerer glosene sine like lett her som i sangtekstene. Dette er et stort framskritt for k-Dawg og TT håper han fortsetter i samme stilen. Vi gir ham derfor for første gang noe annet enn terningkast 1. Om ikke annet er det i alle fall sint musikk å trene til. Så gå rett til «Flip Side» (disk 2 red.anm.), så kan du bruke den første plata som frisbee til bikkja.