Bare et halvår er gått siden k-Dawgs forrige studioalbum og fra annonsering rundt utgivelsen å dømme er dette hans tredje. Likevel virker det mer som om de tok låtene som ikke fikk plass på forrige plate og dyttet dem inn her for litt ekstra mynter i pungen.
De kunne like gjerne lagt alle låtene på en side B på «Dirty Anti-Social Well-Built Genious», men da kunne de ikke solgt dette pengetiggeralbumet et halvår i etterkant. De har ikke engang tatt seg bryet med å ta nye coverbilder, men har i stedet kjørt det forrige albumet gjennom tretten Photoshop-filter.
«Fascistisk og faretruende propaganda fra den ufascinerende frekkasen k-Dawg.»
Fansen vil sluke «Veni Vidi Vicious» rått, for det er den eksakt samme stilen som album to. Så likt at de nok ikke bare skrev låtene for det andre albumet og så kutta de før innspilling, men spilte inn alt i en-tagninger i samme tidsrom. Det er nok likevel ikke tilfeldig at det er nettopp denne halvparten av sangene som ble presset ut på markedet nå, for lyrikken på disse er akkurat hakket hvassere enn de andre. Linjene er spekket med fascistisk og faretruende propaganda. Nå som den ufascinerende frekkasen k-Dawg har fått fotfeste i musikkbransjen og en lydig tilhengerskare, nøler han ikke med å lyre av seg (et ikke veldig vellykket musikkordspill på «lire», TTs anmelder har kanskje noe å lære om ordkunst av k-Dawg. Red.anm.) sitt kvalmende tankegods.
Det eneste som skiller seg ut ifra grøten på dette albumet er den nokså kjente radiohitten «Paper Chains». Den mangler alt av tankegodset til de andre sporene og har en litt annen klang – åpenbart produsert for å tekke boomblasterne rundt i landet og sikre k-Dawg flere albumsalg. Det er nærliggende å tro at dette er den første lille smakebiten på hans neste album. Selv om rappen hans på denne FM-låta på svingende vis sammenligner det politisk korrekte med håndjern av pappmasjé, er det på langt nær nok til å dra kvaliteten nevneverdig opp av søla.