Nå er det altså her: Dagdrømmer Vol. I Redux – som logisk nok første gang det utkom, kun het Dagdrømmer.
Det aller første Dagdrømmer-albumet utkom i en tid da Tidløse Tidene ikke enda hadde en ukultur-redaksjon, så da benytter vi denne muligheten til å komme a jour med utgivelsene, samtidig som vi tjener litt penger på andres kreativitet.
Det er litt vanskelig å forstå at noen i disse dager er villige til å søle bort pengene sine på å pusse opp et CD-album og utgi det på nytt. Det eksisterer knapt mennesker som har behov for mer lydkvalitet enn hva du kan komprimere ned og spille av på et digitalt febermål og som dermed anser den overlegne CD-lyden som dyr, upraktisk og gammeldags teknologi. De har aldri hørt hvordan musikk egentlig skal høres ut, og tror derfor at det de hører på er bra nok. Å i det hele tatt nevne bokstavene L og P i denne sammenheng vil bare ytterligere tidstemple TT-redaksjonen som nedstøvede skrukketroll fra en annen æra.
Albumet er litt vanskelig plasserbart i det musikalske sjangerlandskapet med sine lange, duvende spor med tale (i stedet for sang) til bakgrunnslyder og suggerende hypnosetoner. Når vi i etterkant anmelder dette albumet med viten om hvilken retning det tok i volum 2, så er det jo lett å forstå hva de egentlig vil, men stående på egne bein, er det litt vanskelig å få tak i hva de håper at lytteren skal få ut det.
Sporene er ikke søvndyssende nok til å få deg til å slokne og det er ikke hypnotiserende nok til å tømme hodet. De kan i beste fall få tankene til å vandre, men like før du føler at sporet griper deg med til et annet sted, så er sporet brått over og neste kutt i skiva følger en helt annet stil og du må starte helt forfra. Hele albumet virker mer som en generalprøve av et preludium før de skulle gå i gang med å produsere det akk så mye bedre Dagdrømmer vol. II.
Man forstår hvorfor det er blitt en evig dans mellom de som produserer søppel og de som spiser det: Ingen vil betale for søppel, men ingen vil lage noe annet om de ikke får noe betalt for det. Alle får det de fortjener og ingen kan klage.
Enden på visa er at dette albumet ikke fortjener noen nyutgivelse, men alle som laster det ned fortjener å plage seg gjennom det. Den eneste oppsiden med dette albumet ser ut til å være at Tidløse Tidene mottok penger for å gi det høyeste terningkast, slik alle ukulturedaksjoner med respekt for seg selv får råd til salt i kaffen; framfor å snylte på staten.
