Treningsplate til å bli slapp av

Rebuild: Det skal vanskelig gjøres å bygge opp igjen en karriere som aldri var der.

Dette er et album det er vanskelig å få grep om. Helt fra introens pusting og pesing og klirrende jernvekter, gjennom musikalske spor nesten uten lyrikk og over til de tre siste hakkene i plata som klinger mer som hypnotiserende synth.

En berg- og dalbane av opp- og nedturer det er umulig å bli klok på gjennomsyrer dette sjette studioalbumet til k-Dawg. Gjennom hele 19 låter forventer rapartisten at man skal ha magen til en gammel sjøulk om ikke lunsjen skal komme opp igjen – og da snakker jeg bare om tekstinnholdet i låtene.

«Rett tilbake til gamle takter for vår rasistiske, kvinnehatende uvenn.»

Fra «Rusty Joints» hele veien gjennom til «Exhale Clash Breathe» legges det opp til at dette er utelukkende et treningsalbum med tunge, raske beats med mye bass. Men så feil kan man altså ta. Spor fem «White Bitch» er rett tilbake til gamle takter for vår rasistiske kvinnehatende uvenn.

K-Dawg er ikke ukjent for sitt sitrende kvinnehat.

K-Dawg slipper ikke helt taket i stilen han la opp til fra starten av albumet og tekstene i de neste låtene er vitterlig dedikert forskjellige former for trening – alt fra styrkeløft og kroppsbygging til kampsport. Men det som kunne vært et hardtslående testosteronfylt album for guttegutta i 20-årene, blir ramponert av et veldig merkelig melodivalg. Det blir for symfonisk og lite taktbasert og det er ikke mulig å kjenne på noen treningshunger under disse låtene midt på albumet. Det hjelper ikke engang at han har fått med seg D-dawg på to av kuttene.

Les mer om k-Dawg og D-dawgs samarbeidsplate.

Sosialdarwinisten k-Dawg legger heller ikke skjul på hva han mener om individer som ikke trener og den nedlatende tonen mot mennesker som velger stille kvelder med bøker og vin er så påtagelig i låta «Eat Your Spinage, Boy» at man er fortsatt svimmel etter smellen gjennom hele neste låt «No Cock For You».

Terningkast 1: Denne sida blir snart solbleket om dette fortsetter.

Albumet bringes tilsynelatende til en stopp i kollaborasjonslåta «Submax» med hans bolekompis Kiande, en låt det faktisk går an å trene til, men helt ut av det blå raser det på med tre låter til, som verken teknisk, melodisk eller tematisk ligner på noe som helst annet på albumet. Det er som om all treningen gjennom albumet opp til dette punktet bare ender i et slags totalt øde og alt man har jobbet for bare rakner. Tiltalemessig blir dette som en slags metakommentar for albumet. Et album som kunne vært treningsmusikken vi alle ventet på, men som faller død til jorden i løpet av økten og avsluttes med begravelsesmusikk.